Den beste Peer Gynt jeg har sett

Den beste Peer Gynt jeg har sett

2 ganger 2 kvadratmeter Peer

Jeg så GYNTIANIA på Vardeteatret på premieren den 29.10.12. Den gjorde et enormt inntrykk på meg, både som forestilling, og som metode. Når jeg skriver dette, må det handle om to ting. Jeg kan ikke fortelle om opplevelsen med denne teaterformen, uten en omtale av forestillingen. Vardeteatret er et teater med sterk sosial profil. De arbeider for det meste med ikke-profesjonelle skuespillere. Mange av dem er tidligere innsatte, som nå er på vei tilbake til samfunnet og et såkalt normalt liv. Noen av dem har andre historier. Skuespillerne, enten de er ikke-profesjonelle eller profesjonelle, er her fordi de vet at teater som kunstform ikke bare er et instrument til integrasjon, men like meget til aksept og sosial forandring. Teatrets motto er: Fra Innsatt til Utsatt til Verdsatt. Administrasjonen består av profesjonelle teaterarbeidere. De bruker forskjellige profesjonelle instruktører, som for eksempel på GYNTIANIA – Ragnhild Lund. Nå er Peer Gynt rammen. Fordi den har et klart pedagogisk tema. Er det nok? Ja! Med GYNTIANIA treffer de på en måte som gjør at jeg ikke kan glemme det. For her står det noe på spill. Og det skal det gjøre i en teaterforestilling. Noe man kan miste, må kjempe for, og helst overvinne. Teater skal handle om de viktigste øyeblikkene i et menneskes liv. Skuespillerne på Vardeteatret har referanser fra sine egne liv, som gjør at de vet at de kan havne i situasjoner der det står om liv og død. De har kjennskap til temaene i Peer Gynt fra egen kropp, om man kan si det slik. De fleste av oss lever langt fra en slik erkjennelse.  Derfor har disse menneskene ofte en autentisk kraft mange mennesker ikke har. Fra første replikk provoserer handlingen meg, den overrasker meg, men den gleder meg.

 

Den ytre handlingsrammen er gammel, men adaptert til i dag. Peer er Peer, men forflyttet til byen. «Etter ei skikkelig fyllekule våkner Peer opp i leiligheten til mora si.» Så starter reisen hans, og vår. Løgn. Bedrag. Sex. Peer havner på skråplanet, og det er ikke nytt. «Det må jo gå galt med den gutten – må det ikke?» Det står i programmet at det er rått, vått og brutalt. Og det er det. I en liten manesje med en aluminiumsrigg på 2 ganger 2 ganger 2, ligger det 7 skuespillere i en haug når vi kommer inn. Assosiasjonen er et sirkus. Det er små lyskastere i beina på riggen, og det henger en huske i taket. Skuespillerne ligger helt stille i overskridende intime posisjoner. Umiddelbart tenker vi; hva skal vi oppleve nå? Hvor «er» hver enkelt av oss nå når vi setter oss, venter, ser på scenen, på resten av publikum? Stemningen er nervøs, avventende, fordi det alt har startet før vi kom inn. Det gjør oss oppmerksomme og respektfulle. Vi er bare en halv meter unna skuespillerne, som enda er livløse. Teksten viser seg å være fra original Ibsen til vår egen språkdrakt, der vi plutselig minnes om Facebook og plastblomster. Den bringer oss helt ut på gateplanet, dit vi lever våre liv. Trenger vi da Ibsen og rammen om Peer som svikter kjæresten sin og ville rule verden? Rammen ellers er som sagt 2 ganger 2 kvadratmeter. Er brokker av teksten alt som er igjen av Peer Gynt – og er det en begrensning? Eller genialt? Så skjer det. For dette blir mye større en den lille manesjen.

 

Mor Aase & Co

Hun kommer inn i manesjen utenfra. Haugen av mennesker kommer til live, og Peer oppstår i ruinen av gårsdagens party. Et godt regigrep. Anslaget gjør meg forventningsfull. Den kravstore og urolige moren finner sin gutt, som svarer henne med «ødi-pust» både i nakken og andre dertil egnete kroppssteder, og ikke minst rett i fleisen. Men ikke bare hennes, publikums også. Så skiller Ibsens historie seg fra denne. Teksten gjør karakterene og situasjonene virkelig dagsaktuelle. Den gir oss uventede nødvendige ballespark, og det funker! Bukkerittet får en større betydning med denne seksuelle undertonen. Selvsagt. Og det er lett å skjønne at Mor Aase har nervene i høyspenn. Peer har tross alt et belte i buksa som sier noe om at; om ikke annet så ta meg som en «bad experience». Er dette Peer? Er det sånn han ser på seg selv? Og nå synes jeg Ibsen lever i dag, frigjort og fornyet. Peers ironi og altoppslukende livsappetitt er tydelig i måten han tar for seg av livets goder på. Måten han behandler Mads Moen på. Mads er strålende og troverdig begrenset. Og Solveig er innflytter, søt, litt enkel men veldig sterk. Hun eier kjærlighet. Sangen deres kretser rundt setningen; ”Hvor var jeg den sanne jeg”. Et eksistensielt spørsmål, og det stilles på riktig sted flere ganger i forestillingen. Når man står på kanten av et stup i en eksistensiell krise, forhandler man med Gud. Det gjør Peer også. Peer skjelver. Og vi blir glad i ham. Synes ikke synd på ham, han ber ikke om medlidenhet. Det er fullt party, bruderovet funker som comic relief, der de sjokker av gårde i stumfilmparodi på to kvadratmeter. Peer er kåt. Vi blir opprørt over ham. Over troverdige og helt nye Dovregubber og Den Grønnkledde, som lar oss fantasere fritt om hvem disse er i dag. Gå utenom, sa Bøygen. Det har de ikke gjort her. Vi blir aldri likegyldige. For dette vedkommer oss.

Med så enkle midler som overhode mulig, skifter de åtte skuespillerne mellom flere karakterer. Det er som skuespillerkroppene deres viker for en virkelig kropp som blir mer autentisk. Derfor blir det de sier og gjør enda mer relevant. De klarer ikke juge, de er. Nå er Mor Aase tilbake, og hun skal dø. Hun er syk, og det er tydelig at hun lider av et misbrukt liv på mange plan. Av mannen som forsvant, og gutten som ikke var det døyt bedre. Nå er hun ensom, og nærmere meg. Jeg får vondt. Hun sitter og skjelver ved et av beina i dekorasjonen. Abstinens? Sosial angst? Hun er både gjennomsiktig og ikke, alt på en gang. Og hun er så tett på publikum, at det føles som å ha kommet for nært et menneske som er for stor for både seg selv og rommet. Så kommer Peer. Magien er på plass. Sønnen fanger opp moren sin. Og ensemblet former seg diskret i en ny haug. Instruktøren modellerer dem som en billedhugger fjerner det overflødige av en leirklump så skulpturen kommer fram. Alt stemmer, enten de henger i dekorasjonen eller slenges på gulvet. Alt er gjennomtenkt og stemmer med scenens innhold. Jeg er ikke alene om å bli berørt av morens død, av den lille Peer som roper på mammaen sin. En rå calypso overgang fungerer frekt. Instruktøren kontrasterer, og det er det beste virkemiddel teatret har. Peer blir keiser, ranet, Anitra framstår genialt spilt av en gutt balanserer på en skarp knivegg. Reisen over havet er genialt arrangert, og Peer kommer hjem. Til gaten. Til Norge. Man dør ei midt i femte akt, må vite. Og alt slutter i møtet mellom den slitne Peer og hans kjærlighet. Hvor var jeg den sanne jeg? Denne setningen gjør at jeg fryser på ryggen. I denne sammenhengen forteller den meg mer enn jeg forventer. Det er dette som gjør denne oppsetningen til den beste Peer Gynt jeg har sett. Det er et dypere kunstnerisk uttrykk som står på spill nå. De har gått inn på scenen og trosset sosial angst, sine egne livshistorier. De gjør det for seg selv, for å komme videre. Og de gjør det for meg. For alle i publikum. Det er både med stor kontroll, men også med høy risiko. Vi merker risikoen. Dette er alvor. Livet selv spiller med deres egne skjebner, det er et spill i spillet vi ser på scenen. Instruktøren har med sikker hånd vevet et sikkerhetsnett for dem og oss. Jeg er trygg, men jeg fryser.

 

Vardene lyser

Hvorfor funker dette? Vardeteatret er som jeg sa innledningsvis et teater med sterk sosial profil, og arbeider utelukkende med denne metoden. Det skiller dem fra andre teatre. De arbeider også mest med ikke-profesjonelle skuespillere. Alle et mål med å være med her. Alle skuespillerne er troverdige. De er lojale i en røff, fantasifull og strålende regi av Ragnhild Lund. Vi har ledd, og vi har grått. Ensemblet har helstøpt troverdig, uansett personlig eller faglig bakgrunn, brukt sitt eget liv som referanse i perfekt timing. Nå har de vist at Ibsen har rett i sin menneskekunnskap.

Å betrakte amatørteater som en måte å skape interesse for teater på, er gammel tenkning. Vi må se på ikke-profesjonelle skuespillere som det de er; aktører med egne stemmer, egne historier, og egne forestillinger som absolutt bør vises på scenen. Vardeteatrets GYNTIANIA er interessant som eget kunstuttrykk. Kvaliteten sees i et tydelig samarbeid mellom instruktøren og skuespillerne. De har vist henne tillit, og hun har visst hva hun gjorde. Det merkes at det har vært et samarbeid på begge parters premisser. Skuespillerne er tatt på alvor og vist tillit, de har følt denne tiltroen. Men de har også blitt stilt krav til, krav som de kunne innfri. Derfor ligger det mestring i dette, som både er et mål og en effekt. Det gir selvtillit. Men derfor blir det også en enda mer troverdig forestilling. På sitt vis rører den meg mer enn Peer Gynt noen gang har gjort, enten den har vært spilt ute eller inne. De andre forestillingene holdt også høy kunstnerisk kvalitet, men da i tråd med den tradisjonelle skolen. Ja, jeg har trodd på og grått av Toralv og Wenche. Men tradisjonene er kastet over borde på Vardeteatret. Da oppstår det et nytt teateruttrykk som er et verdig estetisk uttrykk. En estetisk og moralsk virkelighet jeg hver gang lengter etter å utfordres av når jeg setter meg i en teatersal. Dette uttrykket er i en annen språkform, og den går i dialog med sitt publikum. Det gjør publikum til medspillere, fordi vi føle og tenke noe om dem og oss selv. Det er mer enn bare å være observatører til noe vakkert som også er troverdig. Er det derfor forestillingen blir hengende så lenge i? Fordi jeg har ”deltatt” med mitt eget følelsesliv?

Vardeteatret lager teater med virkelige mennesker. Er det reality teater? Jeg vil ikke si det, selv om det kanskje tenderer å være det. Men det blir aldri sosialpornografi. Det er verdighet i alt. På den måten utvikler de en relasjon til publikum. Deres autentisitet griper og berører, fordi de vet å bruke den. Det blir det kunst av, og kunst skal vise sjelens musikk enten det er rock eller sonate. Det er slik teater bygger nye publikumssegmenter. Så her sitter jeg, mens hele min etiske og moralske verden reiser av gårde med meg. Kanskje jeg ender opp med en større respekt etter å ha sett forestillingen? For – det lyser i salen nå! Av publikum. Det vedgår meg, og det vedgår de andre publikummerne som har ledd og grått. Som er opprørt. Ikke fordi vi synes synd på noen av karakterene, men fordi de viser meg en virkelighet som gjør at jeg må tenke noe om min egen moral, min egen etikk. Hvordan er jeg ærlig talt som menneske? Alt igangsatt fordi instruktøren fant en måte å fortelle en kjent historie på som skremmer, gleder og utfordrer. Og fordi skuespillerne har en sjelden power. Det er herfra den kunstneriske kvaliteten stammer. Disse er de beste til å spille akkurat denne forestillingen. Skulle man brukt andre skuespillere uten denne forståelsen eller erfaringen, ville forestillingen blitt en helt annen. Ingen grunn til å drodle over det, når man sitter med et autentisk teater i fanget. De har en beskyttelse i sin estetiske distanse nemlig. De er faktisk beskyttet av Ibsens tekst. Det er kanskje derfor det lar seg gjøre. At de klarer å spille disse situasjonene, på liv og død. Ingen har blitt hengt ut, eller blottstilt. Ingen av oss i publikum kan la være å tro på dem, eller denne versjonen. Dette er ikke en museal Peer Gynt, men en Peer Gynt som jeg tror på, rett foran meg. En jeg kunne møtt ute på gaten. Han finnes. Derfor var det riktig valg å bruke Peer Gynt. For arketypene er der. Det var riktig å bruke Ibsens tekst opp til ett vist punkt, og så rocke resten med deres egne ord. Og Ibsen er her. Her identifiserer jeg meg selv som individ. Når dette involverer tanker og emosjoner, blir jeg selv et kulturelt skapende individ.

Det er umulig å ikke ta disse skuespillerne like mye på alvor som produsenter av kunst, som deres profesjonelle kolleger. Det er det vi vil med nyskapende teater. Teater som angår. Som gjør en forskjell. Det er her vi ser potensialet i scenekunsten i dag. Mer enn i det forutsigbare. Dette kompletterer institusjonsteatret, og det er strålende. Forestillingen sluttet som den begynte med en kvinne og en mann. Peer og Ibsen på den ene siden, og skuespillerne og deres personlige tekst av i dag på den andre. Denne gangen nådde jeg helt inn til kjernen. Ikke bare i Peer Gynt, men til meg selv. Til å tenke og føle på om min egen moral og respekt holder mål der ute på gaten, her inne i salen. Det er fullbrakt. Jeg ser meg om. Folk klapper. De gir seg ikke. Ingen orker å snakke enda. Jeg ser i øynene deres at opplevelsen har gitt fler enn meg muligheten til en liknende refleksjon. Tårene deres renner. Vi er kort og godt ikke på det samme stedet som når vi fomlet oss inn i det mørke rommet for en time siden og satt oss. Kunst og etikk henger sammen i en tett vev. Fiksjonens medium (husk det var 2×2…) har gjort at vi har gjennomgått noe, og blitt bevisst moralske for en stund igjen. Vi har vært vitne til at noen gjennomgikk gleder og traumer, som ga erfaringer. Forestillingen ga et fokus. Det er som tanken i antikken; teater gir et etisk perspektiv i dannelsen den dag i dag. Det hjelper meg til å holde en positiv tro oppe. Det er kanskje det aller viktigste et menneske trenger. Jeg har rettet et kritisk blikk mot scenen. Mot meg selv. Og jeg har kommet ut på den andre siden og flyttet meg litt, etterprøvd min tenkning. Så vil de neste timene og dagene være preget av den prosessen som startet her. Hva mer kan man ønske seg av teatret?

Jeg går ut med en stolthet over at de største kunstopplevelsene finner sted der man minst venter det. Publikumsresponsen alene er nok bevis på det. Hvorfor? Fordi det angår. Det er relevant. Disse skuespillerne skulle man tro var langt fra å stå på en scene. Få en stemme i det offentlige rom. De er vanligvis ikke inkludert i norsk scenekunst engang. Men her har de en plass, og de forteller en viktig historie som alle kan kjenne seg igjen i. Derfor er det her det skjer! Det finnes flere teaterprosjekt der profesjonelle teaterarbeidere utvikler (og har utviklet i flere år) scenekunst som angår, og som skaper mening for både de medvirkende og publikum. Det er her man ser at teater – scenekunst – angår oss i selve livet. Jeg er tilbake til starten. Vardeteatret er et profesjonelt teater med en tydelig sosial profil. De skaper godt og nyskapende kunstnerisk teater. Publikums respons på GYNTIANIA er beviset. Denne teaterformen, sosialt teater, har livets rett. De fortjener økonomiske forutsigbarhet over tid. Det vil bidra til kompetanseheving for alle parter. Vel – det har i hvert fall gitt meg en barrikade å kjempe på – eller en varde til å tenne!