Verdigrunnlagene jeg arbeider etter

Oppdagelsesreise

All kunst, inkludert scenekunst, skal skape og vise øyeblikkets opplevelser. I sin natur er kunst nyskapende, nettopp fordi den skapes som øyeblikkets kunst. Ordet og bildet blir stående. Men det er i kombinasjonen av å være dagsaktuell og kunstnerisk nyskapende i den radikale betydning av ordet, at man best definerer den skapende kunsten; musikken eller teatret, som en levende kunstform. Spesielt med tanke på Shakespeare og Henrik Ibsens liv og dikting, ser man det som en grunnleggende sannhet.

Scenekunst skapes i skjæringspunktet der mange kunstformer møtes, slik som ord, bilde i form av scenografi – film – video, musikk, og sist men ikke minst i dans / bevegelse. Med mine erfaringer som teatersjef og instruktør, er det umulig ikke å være oppdagelsesreisende både i valg av repertoar og iscenesettelse. Det samme gjelder med hensyn til oppbygning av den skapende staben og i all rollebesetning. Når man arbeider med frilansere, er det påkrevet å ha en ekstra magefølelse for alltid å tildele riktig jobb til riktig person til riktig tid. Man kan knekke andres nakke ved feil avgjørelse, og da knekker man samtidig sin egen nakke.

Utforskende arbeidsprosesser er medvirkende til å skape nye uttrykksformer. Det er den beste måten å medvirke til en modernisering av scenekunsten. Dette bringer teatret videre i tiden, noe som er viktig fordi teater dokumenterer og kommenterer sin samtid. Teater må være i takt med tiden. I medietiden vi nå lever i – vi er jo alt forbi den digitale revolusjonen – er dette særdeles viktig. Hvis ikke vil teater som kunstform stivne og bli til en museal kunstform som ikke vil interessere noen. Nettopp fordi publikum er mer kravfulle uansett hvor de bor; det være seg i by eller bygd.

Mennesket i fokus på scenen

Teaterkunsten omtales ofte som en hellig størrelse som skal bidra til erkjennelse, dannelse, og helst gi mulighet for en positiv forvandling for enkeltmennesket. Derigjennom også for samfunnet i sin helhet. Ja, det er store ord. Men alle som arbeider i teatret vet at det er en grunnleggende sannhet, om enn noe bombastisk formulert. Teatret er et viktig instrument i samfunnsutviklingen. Vi henvender oss til følelsene, og det er der blant annet angsten har sitt sete. Teater på sitt beste, formår med sin kunst å få oss til at se noe eller noen fra innsiden. Sånn skaper teater ett instrument til å endre både angsten, enkeltmennesket og samfunnet.

Tankevekker

All kunst henvender seg til publikums følelse, og deretter til tanken. Derfor definerer jeg min oppgave som kunstner, som å være tankevekker. Teater som kulturbærende institusjon, er også medvirkende til å utvide menneskets horisont. Men det må på ingen måte fortsette å være en ”overklassesport”, som det har vært før. Vi må hele tiden søke bakenfor ordene etter flere – og nye uoppdagede virkeligheter – for på den måten å lære mer. Det er teaterarbeiderens privilegium å stå midt i de viktigste øyeblikkene i menneskets liv. Det er det som gjør teater til en kunstform som har levd og utviklet seg med stadig ny og spennende dramatikk helt fra antikken fram til i dag. I antikken brukte man teater både til dannelse og utdannelse. Den pedagogiske siden av scenekunsten er fortsatt like aktuell. Det er den som plasserer mennesket i fokus, men det er kunsten vi iscenesetter, ikke pedagogikken. Særlig er dette viktig å huske, når publikum vokser og utvikler seg på den måten de gjør i dag etter den digitale revolusjon, med større kunnskap og andre krav til underholdning. Da blir det essensielt å være med i utviklingen, slik at publikum vil være interessert i å se våre forestillinger, lese våre bøker og lytte til våre konserter. La seg glede over dem, undres over dem, og kanskje også utfordres av dem, ikke minst til ettertanke. 

Gjenkjennelse

Publikum bør gis mulighet til å gjenkjenne det grunnleggende i seg selv i det de ser på scenen, på lerretet, i boken, bildet eller i musikken. Noen ganger vil innholdet være nytt eller ukjent for enkelte eller for mange. Nytt – også fordi det stadig kommer nye generasjoner til. Slik har vi muligheten til å nå lenger inn i materien, til en dypere forståelse i det å være menneske. Det er en viktig prosess, og den er med til å bringe toleranse og respekt videre. En hver innovativ bedrift ser det som sin oppgave å produsere noe som er med til å forbedre menneskers livsvilkår. Det er helt klart at dette også må være teatrets, kulturhusets, bibliotekets, konsertsalens, kinoens eller galleriets oppgave, fordi med vår kunst vil vi både bidra til trivsel, forståelse, innsikt og utvikling. Akkurat slik man også så på teatret i antikken. Endringen som fant sted på 17 – 1800 tallet, der teaterkunst ble en underholdning for overklassen, har skapt et skille som dessverre har vært opprettholdt til etter 2 verdenskrig. Den endring vi ser i dag, hvor scenekunst blir aktuell for alle klasser, alle mennesker uansett kulturell bakgrunn, er essensiell for at ikke bare teater men all kunst skal overleve og utvikle seg til å bli allemannseie.

Mangfold og det globale

Mennesker flytter mer nå, også fra kontinent til kontinent og i langt større grad enn tidligere, og av mange grunner. Og mennesker flykter. Med hensyn til mangfold, og den verden vi alle er del av, blir en stadig dypere respekt for alle mennesker mer påkrevet. De som kommer hit, har naturlig nok sitt eget verdisyn og sin egen kultur med. På samme måte har vi som bor her, vår rett til å holde på vår kultur. Men begge kulturer kan kanskje forandres og vokse, uten at vi mister vår særegenhet. Gjennom all kunst blir man litt mer kjent med det ukjente, også det ukjente både i oss selv og i våre medmennesker.

Uforutsigbarhet

All kunst må altså, som øyeblikkets kunst, være uforutsigbar. Det uventede og overraskende er medvirkende på å gi publikum eierskap til teatret, balletten, konserten, utstillingen eller boken. Dermed er også ambisjonen for neste verk skapt. ”De er jo så flinke – det er klart vi må komme tilbake” må være publikums holdning når de forlater et teater, et galleri eller en konsert. Min erfaring er, at uforutsigbarheten fungerer best når den absolutt høyeste kvaliteten er forutsigbar. Uten uforutsigbarhet blir det hele kjedelig. Som eksempel, bør teater være uforutsigbart på mange plan. Blant annet ved å sette sammen kunstnere fra forskjellige stilretninger og med forskjellig erfaringsbakgrunn, i en uventet scenografi og i en form som pirrer fantasi og nysgjerrighet. Publikum er meget raske i sin observasjon av et verk, eller en forestilling. Spesielt barn og unge har forstått et teaterkomplott meget fort. Er fortellerformen kjedelig, melder de seg ut og blir et dårlig publikum i løpet av kort tid. Derfor må vi alltid lete etter nye veier, nye metoder, nye verk. Derfor er all kunst som er uforutsigbar meget mer interessant, fordi den til siste sekund på sitt beste utfordrer både utøver og tilskuer.